Tur til Noatun

Turen startet "rett etter" morgenmøte. Selv måtte jeg løpe og hente et par hentelapper som Merete (lærer) skulle hente for meg på posten, og i døra til internatet møtte jeg en stresset Signe som fant ut at bussturen tok rundt en time, og hadde løpt for å hente ørepropper. Den andre bussen halvfull med friluftslivelever, som skulle være med oss til Noatun hadde allerede kjørt. Yngve, linjelærer, måtte først kjøre rundt skolen og hente ved, og så kjøre tilbake til der bussene står og løpe inn og hente ei øks. Han gikk relativt rolig inn og hentet den, lagde kaos hvor han gikk, veltet spaden inn døra som Torbjørn pent satte opp igjen. Så var vi endelig på tur. Busstur hvertfall.

Vi blir konstant minnet på å ta på setebeltet. Langs veiene, på TV, av foresatte og lærere. Men her, i Pasvik, og der jeg har vært i Finnmark generelt, MÅ man ha belte. Hvis ikke risikerer du blåmerker og hodeskader. Det er virkelig ingenting som kan sammenlignes "sørpå" med de ekstreme veiene du finner her. "Hompettitten" av Alf Prøysen synges flittig og ble nettopp Pasvik Folkehøgskoles nye skolesang.

Tilbake til Noatun hvor vi skal tilbringe dagen med friluftsliv. "Nu nærmer vi oss!" hører vi fra Yngve. Men igjen, så var det enda et "pitstop" med nyttig (og kanskje unyttig for noen) informasjon og historie om stedet. Denne gangen var det Pasviks eldste bygninger som tidligere var stabbur og stall, men som nå skulle bli et nytt informasjonssenter for området. Deretter kjørte vi kanskje 600m videre hvor vi parkerte bussen og gikk et lite stykke nedover og møtte en kar som bodde lenger inn i skogen. "Der ingen skulle tru at nokon kunne bu" tenker man kanskje, men det var et fint sted med hundegård og utsikt til vannet. Eneste ulempen var kanskje den kraftige vinden som kunne blåse gjennom de tykkeste kleslag.

Yngve fortalte en "kjærlighetshistorie" om to yngre personer som ble forelsket, men dessverre ble jenta, Elsa, syk og hadde ikke en lege tilgjengelig i og med at man først måtte sende et bud til Kirkenes (6 dager i beste fall) og så få en lege til å komme derfra, så Elsa døde før legen rakk å komme. Tragisk historie, men turen vår gikk videre opp i skogen hvor det var funnet bålplasser og tegn til liv fra 1300-tallet.

Vi tenkte først å tenne bål "eventyret nord-style" (med tennvæske, les: bensin), men i og med at vi hadde med oss friluftsliv ble ikke dette tatt så godt i mot. Først hadde vi våt kvist som absolutt ikke tok fyr. Og etter en stund med iherdig jobbing så vi endelig flammer. Iselin, lærer på friluftsliv, fikk etterhvert tent bålet, og klassene kunne endelig smelte osten på brødskivene sine og kaffen ble kokt. Etter dette var turen over (trodde vi).

På veien hjem stoppet vi på Norges minste politistasjon, nemlig Nyrud politistasjon. Det var en idyllisk plass med stor gårdsplass, fine hytter og utsikt. Vi tok et gruppebilde og var igjen på tur hjem (trodde vi fortsatt), men så skulle vi hente noen fiskestenger og ta opp en båt på veien tilbake til skolen. Endelig var det ikke flere stopp på veien, og vi fikk hompet oss frem til middag.

Takk til Friluftsliv for en fin dag!

Skrevet av Thea