Til hjertet av finnmark

En tidlig oktober morgen pakket Eventyret Nord ved Pasvik FHS minibussen. Forventingene og spenningen ovenfor de neste 36 timene var til å ta og føle på. Det startet bra; Yngve var både glad og ikke minst overrasket over hvor presise vi var på morgenkvisten. Nøyaktig 08:09 vridde han nøkkelen om i tenningen og ferden mot Karasjok begynte.

Allerede rundt første sving fikk vi øye på en representant fra sametinget. Hun gikk i motsatt retning av Karasjok, hvor samenes folkevalgte forsamling holder til. Vi skulle senere lære at tinget samles kun 4 ganger i året, så det var kanskje like greit at vi ikke dro hun med inn i minibussen.

Vi kjørte akkurat passe langt (vi var mør i rumpa, men det var fortsatt mulig å bevege beina) før vi krysset en bru over en av Norges beste lakseelver. Vi hadde ankommet Tana bru, og vi merket en økende tilstedeværelse av samisk kultur. Om det var samisk kultur å nekte Yngve å ta bilder i sølvsmia er ikke sikkert, men Yngves trang til å ignorere dette forbudet vil nok ingen kultur vil stå inne for. Etter at vi hadde byttet noen sølvmynter mot noen sølvsmykker, stablet vi oss inn i bussen igjen.

Vi begynte å nærme oss Karasjok nå, men bestemte oss for å stoppe i Levajok. Eller det var Yngve og Heidi som bestemte, og godt var det, for det ringte ingen bjelle i et eneste hode når Levajok først ble nevnt. Det viste seg å være et sted med lang historie samt en pratevillig bestyrer. Tidligere var det et statlig eid pensjonat som var forpliktet til å ta imot minst fem mann og to hester til alle døgnets tider. Nå er det et overnattingsted med minner om en storhetstid som leirskole, og de er forpliktet til å ta imot minst 14 mann og én minibuss til alle døgnets tider.

Vi var nå klare for siste etappe mot hjertet av Finnmark, og vi ankom akkurat i tide for en omvisning i sametinget. Der lærte vi at sametinget består av 39 representanter, inkludert en fra Pasvik som var på vei mot Coopen samme morgen. Etter omvisningen vinket vi farvel med bygningen ikledd sibirsk lerk, og nå var vi både informerte og opplyste om samenes folkevalgte forsamling. I tillegg var vi sykt sultne.

Vi kjørte nøyaktig 105,3 m til Rori som heltemodig hadde tatt imot bestillingen på 14 burgere. De disket opp med både shuffleboard og god mat. Akkurat det som skal til for å gjøre slitne folkehøgskoleelever med mør rumpe, fornøyde. Etter at den himmelske burgeren med ettersmak av smeltet ost og englestøv var fortært, sjekket vi inn på Scandic Karasjok. Et hotell med preg av samisk kultur og en direktør som også har vært elev ved verdens beste folkehøgskole.

Etter hele 15 min på rommet (nok til å roe begeistringen over gratis tøfler på sengen) vandret vi til vår nærmeste nabo for natten; Sápmi park. Vårt mål var The Magic Theater, et multimedia teater med imponerende effekter.

Vi sov godt den natten, spesielt Thea som vant i Yatzy, og vi drømte søtt om hotellfrokosten neste morgen. Frokosten levde absolutt opp til forventingene, så denne dagen startet vi også med et smil. Uvitende om at disse smilene skulle bli enda bredere bare noen minutter senere, dro vi avgårde. Vi ankom Engholm Husky og våre øyne ble straks rettet mot valpene de hadde i hundegården.

Vår guide, Kenny fikk selvfølgelig også noe oppmerksomhet. Det fikk også hyttene som bare kan beskrives som om de var tatt rett ut av et interiørmagasin. Vi forstod alle hvor gjennomført det hele var der vi sto samlet i ring rundt en søppelbøtte og gapte over hvor oppfinnsom, kreativ og nytenkende Sven Engholm har vært.

Til slutt måtte vi si farvel til både søppelbøtter og valper; vi måtte rekke innom både suvenirbutikken i Sápmi park og knivlager Strømeng før vi igjen kjørte avgårde. Denne gangen med fronlyktene vendt mot Finland.

Etter en kjøretur gjennom den finske ødemarken åpenbarte Inari seg foran øynene våre. Minibussen gjorde en 90graders sving til venstre og vi var nå utenfor museet Siida. Dette er et interaktivt museum hvor vi kunne få svar på alle de spørsmål vi måtte ha om samisk kultur og naturen som omfavner Sápmi.

I ekte arktisk reiselivs-ånd tok vi oss inn på en lokal pub for å spise pizza og observere finsk kultur. Samtlige Pizza Margherita tyngre, begynte bussen å rulle videre. Nå skulle vi tilbake til Pasvik. Vi kjørte nesten uten stopp, med unntak av fire. Nødvendig var de, og jeg kan kort oppsummere; trøtt sjåfør, bensin, dekk, et kortvarig samboerskap, tollen og årets første snøfall.

Like før minibussen skulle bremse ned og stoppe for siste gang danset nordlyset på en stjerneklar himmel over oss. Det var en idyllisk kveld med nysnø og frostrøyk, og vi kunne nok diskutert og blitt enige om mange eksistensielle spørsmål under en magisk himmel, men vi valgte å bli enige om noe annet; Rumpa blir støl etter mange timer i minibuss.

Skrevet av Ingvild